Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger.
Du kan selv sende inn leserinnlegg til SkudenesNytt på epost her eller til inboksen på Facebooksiden.
I begynnelsen på den berømte filmen Lawrence of Arabia blir General Allenby spurt av en reporter på trappene til Westminster Abbey, etter begravelsen av filmens’ helt, om han hadde noe tilføye når det gjaldt Lawrence. Generalen nærmest bjeffer tilbake med misnøye “What! You want more words?”
Jeg føler vel litt på det samme. Tenker så mye er sagt og skrevet om Johannes Hansen og Majorstuen Cafe at jeg i beste fall repeterer mye av det som allerede er blitt sagt og i verste fall kommer til kort i forhold til folk som er bedre skikket til å sette ord på både følelser og briljerer med høyere nivå språk-prakt.
Med det sagt, så ønsker jeg heller å fortelle litt om mine personlige opplevelser rundt Johannes, kafeen og ikke minst Skudeneshavn.
Mine besteforeldre flyttet i sin tid til Skudeneshavn – bestefar Anton Langøen var fra Askøy og bestemor Judith Langøen var fra Ånneland litt nord for Bergen.
Begge var de innflyttere til Skudeneshavn og kom dit i anledningen at av Anton hadde fått stillingen som fyrmester på Geitungen fyr.
Min mor har av den grunn vokst opp i Skudeneshavn men flyttet senere til Haugesund.
Vi hadde et nært forhold til “Besta” og “Mozarten” som vi barnebarn kalte de.
Tilnavnet “Mozarten” er nok basert på en talefeil fra en av barnebarna som har tullet til ordet morfar – tror også han ble kalt “Besten” av noen dem.
Når vi som barnebarn ble litt eldre, og kanskje litt frekkere i munntøyet, ble Besta også betegnet som “Beista.”
Noe vi syntes var morsomt men som vi kanskje måtte bøte med livet skulle hun oppleve å høre oss.
Hun kunne være litt tøff til tider men bedre bestemor finnes ikke etter mitt hode. Hun var også god på å lage vafler.
Siden min mor Solbjørg Langøen (senere Storesund) var oppvokst i Skudeneshavn var vi ofte på besøk.
Sommer, helger, jul, etc og ofte i lag med kjekke søskenbarn, onkler og tanter. Fullt hus! Stor glede!
Bare en hyggelig gammel mann
Jeg tror Majorstuen Kafé startet etter at jeg hadde flyttet bort ifra Haugesund og til studier ved universitet i USA – og var bare hjemme bare sånn dann og vann.
Men jeg husker godt når vi var i Skudeneshavn at min mor alltid ville innom “Hanni” for å høre “nyhetene” som det heter på pent.
Hanni hadde full oversikt. Gikk mest på hvem som hadde kjøpt hus som hadde vært til salgs og lignende.
Bare det å gå igjennom Sørgadå med min mor var problematisk.
Hver tiende meter så var det et menneske som sa “E’ det du Solbjørg?” Her kjenner jo alle alle.
Tror det faktisk tok meg ti år før jeg lærte at hans egentlige navn var Johannes Hansen.
Han var alltid bare “Hanni” han. Ved senere flerfoldige anledninger har diverse mennesker vært med meg hjem på turene for å oppleve Norge.
Da var det alltid viktig for meg å hale dem med, ikke bare til Skudenes, men også litt for at utlendingene skulle få oppleve kafeen.
De var henrykte av Skudeneshavn og betatt av den unike atmosfæren som fantes i kafeen som ikke bar på et eneste kommersielt preg.
Bare en hyggelig gammel mann omgitt av antikviteter som lagde veldig gode vafler.
Etter noen år i USA og ettersom det ble flere lapper i lommeboka etter hvert så var jeg hjemme mer ofte.
Var alltid innom kafeen når jeg var tilbake og så tenkte jeg at kanskje ville vært kult med en sånn Facebook-side for Majorstuen Kafé.
Så ble det det. Tror ennå ikke Johannes selv har vært innom der men gode hjelpere har gjerne lest opp for ham og vist bildene som ble lagt ut.
Så var det om vi ikke skulle ha fått til noen postkort som vil kunne være kun for kafeen.
Begynte med ett…så ble det til slutt tre forskjellige.
Kanskje t-skjorter kunne vært noe også?
En flink Britisk illustratør og barnebok forfatter, Sarah McIntyre, hadde forvillet seg inn på kafeen i anledning hennes deltagelse i litteraturfestivalen SILK.
Hun hadde kafeen som sitt daglige tilholdssted hver gang hun gjestet Skudeneshavn.
Hun hadde tegnet en praktfull karikatur av Johannes i gjesteboken.
Jeg spurte henne om vi kunne bruke motivet til å pryde t-skjortene?
Det synes hun var helt greit med den betingelsen at så lenge pengene gikk til Johannes og så lenge Johannes var innehaver av kafeen.
Det var jo ikke et problem. T-skjortene ble så trykket opp i Los Angeles og den amerikanske salgssjefen for flyselskapet Norwegian, kjekk dame som jeg kjente litt, synes dette var så kjekt at Norwegian fraktet gratis to store esker med t-skjorter fra Los Angeles og helt hjem til Helganes.
Vi hadde gitt forvarsel i forkant i form av bilder på Facebook i at t-skjortene var laget og at de var på vei og det rett før jul – fin julegave for vaffel-entusiaster.
Den dagen vi hadde publisert at t-skjortene skulle ankomme hadde flere mennesker møtt opp for å sikre seg nettopp sånne.
En sann gledens dag! Alle t-skjortene forsvant jevnt og trutt og ble utsolgt nå bare for en liten stund tilbake.
Det som skjedde midt oppe i dette, og som er verdt å nevne, er at jeg ikke lenger fikk lov til å betale for vaflene inne på kafeen…og alle de som var med i laget jeg stilte med fikk heller ikke lov til å betale noe som helst. Og dette begynner å bli noen år siden nå.
Jeg kranglet litt de første fire-fem gangene på dette men her var Johannes urokkelig.
Jeg hadde med meg samboer Lori fra USA ett par ganger på besøk og hun begynte å kalle Johannes for “My husband.”
Hun hadde blitt såpass sjarmert av Johannes’ gode humør og lynne at jeg ble nesten bekymret.
At han skulle bli en slags konkurrent i den arenaen hadde jeg ikke forventet meg.
Mang en historie
Noe som jeg ikke tror at så mange har fått med seg er de gamle ukebladene som ligger litt skjult under bordene.
Her er de alle fra 60-tallet eller deromkring.
En kan lese og se bilder fra en ung Kronprins Harald som nylig har forlovet seg med Sonja Haraldsen.
Artikler om både Borten og Gerhardsen.
Aktuelle moter, tanker og trender fra den tid og et blikk ut mot verden som i dag virker helt fjernt.
Annonsene bak i bladene er uvurderlige.
Annonsene for det som var tilgjengelig den gangen er ganske spesielle.
Helsides tobakk-reklamer med rare løfter om både ditt og datt.
Prisene på varene derimot er jo ganske fordelaktig.
Sykkel til 70 kroner? Ja takk! Her er det det ikke bare snakk om kroner men også priser som inkluderer ører.
Hvem snakker om ører i dagens samfunn? Det går mest i millioner.
Et vennlig smil
Helt til sist vil jeg bare nevne at jeg har også fått utvidet min kunnskaps-base inne på kafeen.
Fikk høre fra en elegant herremann, jevnaldrende med min mor, at de i sin tid kalte henne for “Miss Long Island”…på bakgrunn av navnet Langøen.
Dette visste hun ikke selv og kom som litt av en overraskelse.
Jeg synes det var egentlig ganske morsomt og kreativt.
Fant ut bare for noen dager siden at Hanni hadde gått i min fars’ butikk, som lå midt i Haraldsgaten – P. Storesund (rett over for O.J. Hansen, som er der ennå) for å kjøpe sine staselige klær og kunne rapportere gode opplevelser i møte min joviale far.
Hva mer skal en si?
Har fått rapporter fra flere uventede hold og mennesker som viser seg at Hannis’ café betydde mye og det for så mange at ord bare kommer til kort.
Min favoritt gjenstand i kafeen er vel et lite innrammet broderi med budskapet “Et vennlig smil forstås på ethvert språk.” Her har vi vel alle noe å lære.
Skrevet av Thomas Michael Storesund
(Los Angeles, California & Kolnes, Karmøy Kommune)
Lokal annonse :
