Året 2025 markerer 80 år siden 2.verdenskrig tok slutt.
Krigen varte 5 år i Norge, og satte sine spor hos alle som opplevde den, og den fortsatte å påvirke generasjonene som kom til i lang tid etterpå.
Birger feirer 17.mai for 96 gang.
Birger Haugen er i dag 96 år gammel, han vokste opp på Syre og husker godt da han var en ung gutt på 15-16 år i et Norge som akkurat var frigjort etter fem år med okkupasjon og krig.
Jeg møter Birger hjemme hos ham, i en koselig stue med en flott utsikt mot Beiningen, hav og Stavanger i det fjerne. Han er en blid og kunnskapsrik mann, har opplevd mye, og hatt et godt langt liv forteller han -og gleder seg over hver dag han har sammen med kone, familie og venner.
Birger lener seg tilbake i godstolen og tar oss med 80 år tilbake i tid.
«Jeg var 11 år gammel da krigen brøt ut, og husker 17.mai da vi ikke hadde lov å bruke flagg eller noen ting. Det var ikke tillat å feire noe».
Han forteller at de likevel fant en løsning- da de bestemte seg for å gå mot disse nye lovene, og arrangerte 17.mai feiring i en liten dal de kjente godt til- oppe mot Syreneset.
Her følte de seg skjermet og sikre på at tyskerne ikke ville se dem. Der hadde vi det fint minnes han med et smil.
«Vi guttene, ungene og foreldrene med, hadde egg med oss, vafler og skiver- og koste oss der ute!».
De hadde Norske flagg med seg, og gikk i tog, leker hadde de også. De var en del folk som deltok husker han, det var mange barn som bodde på Syre- på Haugen i den tiden- og alle ville jo være med.
Syrebuene tok tilbake litt av 17.mai følelsen på denne måten, og dette gjorde de flere ganger under krigen- selv om engstelse, og frykt for å bli tatt aldri var langt unna.
Birger forteller at han husker blending for vinduene, alle lys skulle være slukket, og det var masse man ikke hadde lov til.
Tyskerne fryktet flyangrep, og derfor var det viktig at det skulle være mørkt minnes han.
Fulgte man ikke disse reglene, risikerte man å få tyskerne på døren, og det ønsket man selvfølgelig å unngå.
Alle tyskerne var ikke like heller
På Syre hadde tyskerne et lager nede på kaien med kål, sand og stein.
Om morgenen kom det russiske krigsfanger med lastebil for å arbeide, før de ble kjørt tilbake igjen om kvelden. «De var vi opptatt av å prøve å hjelpe, vi forsøkte å smugle mat ned til dem».
De russiske fangene hadde ikke skikkelige klær, og Birger husker at de hadde surret papir rundt føttene sine for å holde varmen. «Det var så stor 15 forskjell på soldatene», forteller han.
Noen av soldatene jagde guttene bort da de kom for å forsøke å hjelpe fangene, mens andre ganger var det soldater som gikk bak husene og slapp dem til- da de så guttene komme ned til området.
En gang minnes Birger at han og onkelen hans var ute i båt og fisket utenfor Syre, da kanonene ved Syreneset Fort ble avfyrt.
Granatene hylte, og de hørte det plystret over hodene på dem, «så for di i sjøen og lagde nogen svære vannsøyler!». De kastet seg rundt, og kom seg i land på en holme hvor de fant ly under ei berghylle. «Der satt vi, mens de skjøt og skjøt …».
Heldigvis gikk det bra med Birger og onkelen hans denne dagen, men Birgers familie skulle få kjenne på krigens grusomheter, da en annen onkel av ham ble skutt og drept av tyskerne.
Han var skipper på en fiskebåt, og de hadde akkurat satt kurs mot land etter å ha satt garn utenfor Utsira. Båten deres ble skutt på, og Birgers onkel ble truffet der han stod i styrehuset, og omkom.
Vi barna ble nok litt skånet.
Videre forteller Birger at de voksne la nok ned en del arbeid i å skåne barna sine, og at de på tross av omstendighetene klarte seg bra. «Det var jo korter på alt, man fikk ikke brød, smør eller noen ting uten kort». Kortene rakk ikke til alltid, og han minnes at moren bakte potekaker to ganger i uken som
barna fikk.
«Vi lei ikke noen nød akkurat, sånn direkte», forteller han. Barn er barn, selv også når hverdagen er preget av krigstid, Birger flirer litt og minnes en gang han og kameratene våget seg «på kant» med tyskerne. Han forteller at tyskerne hadde okkupert bedehuset på Syre, og brukte bygget som matbrakke til offiserene sine.
En nabo av han hadde litt jord, og en stut som var så veldig tam. Han forteller at en dag de var på vei hjem fra skolen, begynte stuten å følge etter dem, og de bestemte seg for å lokke stuten inn på det okkuperte bedehuset. De fikk lokket stuten opp trappene og sendte den inn i matsalen der hvor de hadde dekket langbord til offiserene.
Det ble raskt brøling og leven, og stuten ble «vetskremte», og sprang ned både border og alt som var! … Og guttene? De måtte bare løpe og gjemme seg så raskt som mulig for å unngå å bli oppdaget.
Frigjøringsdagen 8.mai 1945
Krigen var over og Norge var igjen fritt!
«Den dagen! Å du, å du, altså!», Birger forteller engasjert og begeistret at 14 da bodde de på Lahammar, og han var ute og rodde i bestefarens robåt.
Birger rodde fra Lahammar, og inn til Havn hvor han gikk i land på torget.
Det var noen som hadde en radio i et vindu minnes han, og der stod det noen folk samlet. Etter hvert hørte han at de preiket høyt og ropte at det var fred igjen og at krigen var over!
«Å du, mann!! Jeg rodde full fart him for å fortelle mor vet du!». Jeg hadde aldri rodd så fort før, ler han- og blir tydelig rørt når han tenker tilbake.
Birger husker godt stemningen i folket- «alle var så glade! Folk klemte hverandre og jublet.. Du verden for en glede det var blant folk!!”.
Folk trakk til parken og feiret, man ønsket å være sammen minnes han. De som hadde vært ute i krigen og kjempet ble båret på «gullstol», og løftet opp på skuldrene til folk.
Denne gleden strakk seg selvfølgelig over en lang periode, og folk feiret helt frem til nasjonaldagen. «Helt utrolig altså, den tida der får man aldri se igjen!» Sier han, og skyter inn «håper jeg! For det må jo en krig til da!». Denne perioden var fantastisk, smiler han.
Endelig kunne man prate fritt sammen, ha flagg og være fri. Når kvelden kom var det lys i hver pære i havn, gatelyktene lyste og det var lys i husene.
«Den gleden glemmer jeg aldri, flagg og lys over alt!».
17.mai 1945
Da nasjonaldagen kom samlet folk seg i havn, og feiringen fortsatte i samme stil, toget gikk opp til Falnes Kirke, og folk gikk med flaggene høyt over hodet, med en enorm lettelse og glede. «Alle var så glade!» minnes Birger.
Man kan ikke annet enn å være ydmyk og takknemlig over å ha det så godt som vi har det i dag, Frihet er ingen selvfølge- det har historien vist oss.
Birger skal til havn dette året også. Se togene og heie frem barna som går.
Det er en gledens og frihetens dag- og er det noe man må verdsette- så er det nettopp friheten vår!
Hipp Hurra, og GRATULERER MED DAGEN!
Skrevet av: Tina C.H Bjørnerud
Lokal annonse :
