Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir utrykk for skribentens meninger og holdninger.
Du kan selv sende inn leserinnlegg til SkudenesNytt på epost her eller til inboksen på Facebooksiden.
Jesu siste måltid med disiplene – Markus 14,12-42.
Bli med meg inn i disippelflokken den torsdagen i Jerusalem.
Etter frokost i Betania går vi sammen med Jesus over Oljeberget, krysset den vesle Kedrondalen og inn i Jerusalem. Byen syder alt av liv. Om lag 180 000 påskelam skal slaktes og prestene i tempelet skal ha blodet og fettet. Så skal vi og et par hundre tusen andre pilegrimer forberede påskemåltid i matlag som passer for kjøttet av ett lam. Vi er 13 mann så et lam er passelig for oss. Vi spør Jesus hvor han vil at vi skal gjøre i stand til påskemåltid. Han svarer litt underlig. Han ber oss følge etter en mann som bærer en vannkrukke og i huset der han går inn skal vi spørre huseieren om rom.
Vi forstår at det måtte være hos essenerne for det er bare hos dem at mannfolk går ut for å hente vann. De bor nemlig samme i grupper av menn som gjør alt husarbeidet selv. Overprestene i Jerusalem samarbeider tett med romerne og essenerne mener det undergraver alt som skjer i tempelet. Vi gjør som Jesus sier og får tilvist et stort rom i andre etasje der det alt er ordnet klart med tepper på gulvet og puter vi kan lene oss på under måltidet. Vi bruker noen timer på å stelle klar maten. Så kan festmåltidet ta til ved solnedgang. Som tradisjonstro jøder følger vi måltidets rytme og regler til minne om frigjøringen fra slavekår i Egypt.
Jessus leder oss gjennom måltidet. Vi tror at han er den Messias som påskemåltidet også peker fram mot. Han som skal frigjøre oss på ny etter mange generasjoners ventetid. Så skjer noe uventet. Jesus sier at en av oss skal forråde ham! Litt senere tar han et brød, takker, bryter det og sier: «Ta imot, dette er min kropp …»
Noen tanker fra sokneprest Jon Sverre Servan
Foto og regi v/ Rune Richardsen og ord v/Jon Sverre Servan.
Lokal annonse :
