Et barndomsminne fra julen 1965

ET BARNDOMSMINNE FRA JULEN 1965.

Jeg er født og oppvokst i Skudeneshavn i 1959, på Sør- Karmøy. Det bodde 1275 innbyggere av både smått og stort i Skudeneshavn 1965.  Jeg var familiens minstemann, med to eldre brødre, Ben Roy på 14 år og Audun på 9 år.
Jeg har alltid vært nysgjerrig av meg og jeg kunne høre på når de eldre gubbene fortalte historiene sine. Norges historie og lokalhistorie har alltid fasenert meg, enn i dag.
Denne historien som jeg skal fortelle nå, er et barndomsminne fra rundt juletider i 1965, da jeg bare var 6 år gammel.

Stå da stille gutt! sa mamma med en litt alvorlig stemme, hun var ikke sint, hun prøvde bare å få på meg ytterklærne.
Men det var ikke så enkelt, jeg var jo full av både spenning og forventning denne kvelden før jul. Jeg skulle nemlig bort til farfar og farmor som bodde litt bortenfor oss ved kanalen.
Det var en kald og snøfull kveld, stille og mystisk. Det var vakkert når snøen kom dalene ned fra himmelen og falt på den utstrakte tunga mi, som fanget opp snøen i luften.

Farmor skulle koke julegrøt, som farfar og jeg skulle gi til en gammel sjønisse som bodde nede på sjøhusloftet til farfar.
Farfar hadde fortalt om han mange ganger tidligere og i dag skulle jeg endelig få hilse på denne gamle knerten, for aller første gang.
Sjønissen var alt gammel når han fikk lov til å flytte inn på sjøhuset og nå har han vært der veldig lenge, så hvor gammel er han virkelig, det var det ingen som visste. Jeg vet ikke hvor gammel en sjønisse kan bli, men han må nok være kjempe gammel nå, tenkte jeg.

Sjønissen hadde mønstret av på ei gammel seilskute her i Skudeneshavn og bare det må være fryktelig lenge siden, for det finnes ikke seilskuter lenger i våre dager.
Han hadde da seilt rundt på alle verdens sju hav, fortalte farfar. Så en dag ble han kjent med farfaren min, som han spurte om han hadde et sjøhus, som han kunne få bo på. Og så snill som min gode farfar er, så fikk han lov til det.

Sjønissen var liten og tykk med store føtter, med langt hvit skjegg. Han var veldig sjenert av seg, han viste seg ikke fram for noen andre enn til farfar.
Kanskje jeg skulle være så heldig nå i kveld å få hilse på han jeg også. Farmor kokte alltid julegrøt til sjønissen hver eneste jul.
Dette var noe av det beste han viste og spesielt farmors julegrøt, for den var søt med saltet smør, påstrødd med kanel tørkede plommer, som hun kalte for svisker.

 

Det var ikke for uten grunn at jeg var helt oppspilt og full av undring i hele kroppen, denne dagen.
Jeg løp hele veien og når jeg stampet av meg all snøen som hadde festet seg på støvlene mine ute på trappa, så stod plutselig farfar der midt i døråpningen, han hadde nok hørt meg.
God kveld unge mann, sa farfar med ein dyp og hes stemme og jeg svarte med det samme, bare med en mye lysere stemme.
Han hjalp meg av med lua, skjerf, vottene og jakken, som han tok med seg inn og hengte over en stol i nærheten av vedovnen.
Så den kunne bli varmt og godt til vi skulle ut igjen. Jeg gikk inn til farmor som stod på kjøkkenet og laget julegrøt.
Å det lukter kjempe godt farmor, sa jeg.    Ja! hun lagde verdens beste julegrøt. Det var ikke bare grøt til sjønissen, vi skulle også få smake på grøten.

 

Farmor gav meg ein stor appelsin, som farfar kunne hjelpe meg med å dele opp i appelsinbåter.
Han stappet den store handa si dypt ned i bukselommen og tok opp en follekniv og så delt han opp appelsinen for meg.
Etterpå tok han skallet av ein av båtene og skar ut nokon streker og så tok han appelsinskallet inn munnen sin og da såg det ut som han hadde fått oransje tenner.
Nå skal jeg vise deg noe veldig tøft, sa han med et lurt smil om munnen. Farfar hadde alltid noe lurt på lager.
Han tente på eit stearinlys og så bøyde han appelsinskalle nær lyset og då gnistret og sprutet det ut ild og når jeg også gjorde det, så skjedde det det samme. Tøft!
Men hvorfor gnistret det slik? Da forklarte farfar, at de vasker alltid appelsinene i sprit, for at de ikke skulle dra til seg bakterier, når de kom helt frå Jaffa, som er en liten kystby nede i jødeland.

Legg appelsinskallet bort på ovnen du, for da vil det lukte jul og veldig godt i stua vår. Så tok han et stearinlys å dryppa talget over eit bilde i avisa.
Hvorfor gjorde han det tro? Og når det var blitt kalt, så dro han papiret forsiktig av og da hang bilde igjen på talge. Vov! Jeg fekk også prøve, kjempetøft!

Så gjekk han ut på soverommet og når han kom tilbake så hadde han med seg en store brun firkantet blikkboks og jeg kan huske godt, hva det stod på den: Brynhild Kamferdrops.
Det var store og oransje bombomer. Jeg fikk lov til å ta to, men jeg måtte ikke tygge dem, for de skulle man bare suge på, for da skulle de hjelpe mot forkjølelse eller sår hals.

Så drog farfar opp ei merkelig keramikkflaske som det stod Bols på. Dette er ikke noe for deg sa han med brillene nede på nesetippen og med et bestemt blikk i øye.
Han tømte litt opp i et lite glass og drakk, med å kaste hode raskt bakover.
Du skjønner det gutten min, et slik lite glass blir vi voksne kloke av, men tar vi flere glass, så blir man bare dummere og dummere.

 

Å så godt det lukter her da, det er jo rene julestemning her inne, sa farmor. Hun stod i døråpningen med den varme julegrøten. Ja!
Vi har lagt appelsinskall oppå ovnen, sa jeg og tok et godt innoverdrag av julelukten i stua. Hun satt den store gryta med rykende varm grøt midt oppå bordet på noen gamle aviser.
Nå må dere ikke spise opp alt sammen selv, for husk at sjønissen også skal ha.
Midt i grøten la farmor et smørstykke, som hun kalte for smørøye og så drysset hun over med kanel, sukker og svisker.
Vi ummet i kor og nøt grøten alle tre, for dette var virkelig godt. Øye ville ha mer enn magen, men magen sa bare stopp!
For en liten tallerken, var mer enn nok for lille meg. Ja! sa farfar å klappet seg selv på magen. Resten får vi vel bære ned til nissen vår, han venter nok på oss, tror du ikke det Rune?
Farmor la eit tøystykke over grøten, imens farfar hjalp meg med å få på meg ytterklærne igjen og nå var de blitt skikkelig gode og varme, kan du tro.
Dette var noe som jeg virkelig hadde gledet meg til, heilt siden jeg våknet i dagmorges. Nå skulle jeg endelig få hilse på en ordentlig og levende nisse, tenk det du!
Snøen falt ned i store snøflysser og jeg trakk ut tunga, for å fange dem inn i munnen min.
Når vi gikk nedover imot sjøhuset, så var det jeg som fikk lov til å bære grøtfatet.
Så hvisket farfar, at nå må vi være musestille, fordi sjønissen er så veldig blyg av seg, han er veldig gammal og vi skal alltid respektere de gamle, vet du. Over døra på sjøhuset, hang det en stor gammal rustet nøkkel.

Vi lukket døra forsiktig opp og så hvisket farfar, enda en gang, men denne gangen enda roligere, slik at jeg bare skulle sette grøtfatet rett ned inne på gulvet og etterpå ba han meg om å stå heilt stille.
Så gjekk han rundt og utløstet alle rottefellene han hadde rundt omkring på sjøhuset. For alle skulle få ha en fredfull god jul og slippe å ende sine liv i fella under julehøytiden hvisket han til meg.

Farfar måtte ha mange rottefeller rundt omkring, fordi rottene ødela fiskegarnene hans, men på julekvelden skulle de få leve.
Nå får vi liste oss hjem igjen, men, men jeg skulle jo ville så inderlig se sjønissen, noe jeg hadde gledet meg kjempe mye til.
Kan hende at vi får se han en annen gang, når du er blitt større. Det er også blitt sent nå, så jeg får nok følge deg hjem. Vi sa ikke et kløyva ord på hele vegen hjem.

 

Jeg tenkte bare på hvordan kan denne sjønissen virkelig se ut. Hva farfar tenkte på vet jeg ikke, og like før vi gikk opp trappa hjemme, så gav farfar meg en hel stor 5 kroning og spurde om jeg hadde hatt det bra. Jeg takket og svara ja! men innvendig så var jeg veldig skuffet, for jeg hadde jo håpet på å få se denne sjønissen i dag.
Mamma møttet oss ute i vindfanget. Jeg fortalte ivrig, kva vi hadde gjort og viste fram bilde på talget og satt appelsinskallet inn i munn og smilte opp imot mamma. Å din vesle skøyerfant sa mamma og lo.
Jeg stormet rett inn i stua og der satt pappa og de to brødrene mine å så på fjernsynet. Jeg tok opp 5 kroningen og babblet i vei om hva farfar og jeg hadde drevet med.
Jeg spurde brødrene mine, om de hadde sett sjønissen, men det hadde de ikke og så sa den ene, at det ikke var noe sjønisse som bodde nede på sjøhusloftet hans farfar, det var bare ei gammel skrøne som farfar hadde funnet på.
Da sa pappa at jeg ikke skulle høre på dem, for de var bare misunnelige på meg. Nå er det leggetid sa mamma, så kom igjen rett til køys med dere alle sammen, for i morgen er det julaften og da skal vi tidlig opp, for å dra fiskegarn med juletorsken i, som vi skulle ha til middag.
Det var også noe jeg lurte på, hva om det ikke var noe jultorsk i fiskegarnet, hva skulle vi da spise? Men mamma hadde alltid et godt alternativ, pinnekjøtt og kålerabistappe.
Men juletorsk ble det hver eneste gang, fordi min farfar viste hvor torsken svømte, han var jo en gammel og dreven fisker.

God natt sa store brødrene mine i kor med pappa, men jeg svarte dem ikke, for jeg var litt sur på det de sa, at sjønissen bare var ei gammel skrøne som han farfar hadde dikta opp.
Hvorfor bar vi grøten ned på sjøhuset då da, om det bare var ei gammel skrøne?
Jeg hadde ikke noe julekalender, men pappa hadde hengt opp en gammal ullsokk over senga mi, der jeg kunne finne mye godsaker hver morgenen i hele desember.
Alt fra ulike nøtter, frukt og av og til noen blanke kronestykker. Mamma la dyna godt rundt meg og bøyde seg ned og gav meg ein godnatt kyss og sa sov godt da lille vennen min.

Så etter en liten stund ble det helt stille i hele huset, for nå hadde vel alle gått og lagt seg.
Men jeg fikk ikke sove, jeg var lys våken og bare lå der å tenkte og grublet på, om det fantes virkelig en ekte sjønisse eller ikke nede på sjøhusloftet hans farfar?

 

Hvordan er denne sjønissen, og hvordan ser han virkelig ut?
Farfar sa at han var liten, omtrent på min størrelse, med kulemage og store føtter.
Så hadde han langt hvit skjegg, for han var jo veldig gammal. Nysgjerrigheten min tok helt av, så jeg stod opp og gikk bort til vinduet.
Det var bekmørkt ute og snøen dalte ned i lyset fra lyktestolpen på andre siden av veien.
Jeg kledde på meg og så listet jeg meg stille ned trappen og tok på meg pappas store gummistøvler og ut med meg.
Når jeg var nesten nede ved sjøhuset, så kom jeg til å tenke på nøkkelen, den hang jo høyt over døra, hvordan skulle jeg få ned den, for jeg rakk jo ikke opp til den?
Men det stod noen krabbeteiner opp mot veggen. Jeg satt to oppå kvarandre, då rakk jeg opp såvitt og jeg måtte være veldig stille, så at ingen oppdaget meg.

Døra knirket litt, men jeg fikk den opp til slutt.
Når jeg kom inn, så oppdaget jeg grøtfatet og månemannen tittet også inn igjennom vinduet, han ville vel også se nissen, tenker jeg.
Grøtfatet var nesten tomt, nissen hadde vel spart litt til de små rotteungene, som lå trygt og godt inne i fiskegarnene.

 

Plutseleg fikk eg høre en svak bjelleklang utenfor og døren gikk opp og jeg gjemte meg bak noen taukveiler. S
å oppdaget jeg at det var en katt som lysket rett bort til fatet og slafset i seg restene av grøten.
Dette er helt sikkert nissen, han hadde nok blitt sulten igjen og når han fikk kjenne lukten av meg, så forvandlet han seg øyeblikkelig om til en katt, slik at jeg ikke skulle få se han som han virkelig var, for han var jo fryktelig sjenert sa farfar.

Den blanke bjella som den hadde rundt halsen, klarte han nok ikke å forandre, for den var av metall. Etterpå gikk den opp trappa til lofte, for det var jo der nissen bodde.

Månemannen blinket til meg, når jeg gikk ut igjen.
Å der fikk jeg det bekreftet, at de store sporene i snøen som sluttet like utanfor døra, ble til kattespor.
Nå var jeg helt overbevist på at sjønissen fantes, selv om jeg ikke hadde fått sett han slik han var, for han hadde jo forvandlet seg om til en katt.
Med de store fotavtrykkene i snøen rett utenfor døra, var det et godt nok bevis for meg at det var virkelig en sjønisse, som bodde på sjøhuset til farfar.
Om fotavtrykkene var fra pappas store gummistøvler kunne jeg ikke bekrefte, men jeg har månemannen til vitne på at dette jeg fikk se denne kvelden var helt sant.
Så listet jeg meg hjemover og inn, opp trappa og jeg hoppet i seng og sovnet stille inn i min fulle overbevisning på at farfar hadde en levende gammel sjønisse på sjøhusloftet sitt.

 

Skrevet av Rune Olsen