Kinoen var et herlig sted å komme til

Velkommen til episode 12 av historien om Skudenes kino. Dette er nest siste episode av vår lokale kinohistorie. 

I denne episoden deler Espen Berg sine kinominner.
Takk til Espen for en levende historiefortelling, og viktig dokumentasjon fra kinoen på 1970/80 tallet.

Videre kan du lese om at kinoen hadde et oppsving i besøket i 1983 – mye takket være storfilmen: E.T

 

– Kinoen var et herlig sted å komme til…

Skudenes kino var et herlig sted å komme til. Her kunne vi lure oss vekk fra virkeligheten og la Olsen banden, Tarzan, Hoppalong Cassidy, Stompa, Dirch Passer, Clint Eastwood og John Wayne bestemme agendaen.
Det var alltid viktig å være tidlig ute i kinokøen for å få gode sitteplasser siden det ikke var nummererte seter. Broder Dagfinn var alltid en av de første til å stille opp.
Han var en sterk og sporty kar. Stod gjerne og holdt i dørhåndtaket for å sikre seg at ingen snek seg forbi ham i køen.

Lukker jeg øynene og lar tankene fare femti år tilbake i tid kan jeg fornemme den spesielle lukten som møtte deg på kinoen.
Vanskelig å beskrive, men det luktet liksom spenning og følelsen av at noe kjekt var på gang.
Nils Magne stod alltid klar til å ta imot billettene som vi kjøpte i billettluken like innenfor inngangsdøren.

 

Inn i kinomørket

Det kriblet av forventning da vi raskt gikk gjennom svingdørene inn til kinolokalet for å finne en god plass lengst mulig fremme.
Det verste var om vi måtte finne en plass lengst bak der de større ungdommene var mer opptatt av klining enn å se på filmen.
Musikk møtte oss alltid, som regel country eller lett sekstitallsmusikk som alle kjente.
Deretter ble musikken supplert av lysbilder med lokal reklame for Thorsen bakeri, Thorsa-brus, Snørteland, slakter Solvig og de fleste andre butikkene i Skudenes.
Vi kjente alle bildene og visste godt hva som kom, aldri noen overraskelser der.

 

 

Filmreklame kom etter hvert og så plutselig begynte filmen, og det var alltid til stor jubel; uansett hvilken film det var.
Det var dette vi hadde ventet på, spenningen var stor og alle lurte på om filmen ville innfri.
Ikke det at vi hadde hørt så mye om alle filmene fra før, men det ble hengt opp plakater med bilder som viste litt av filmens innhold. Det trigget som regel og førte til at billetter føk ut.

 

Billettjuks og sportslig sponsing
Billetter ja, det var ikke fritt for at det ble jukset litt med billettsalget. Mottatte billetter ble gjerne levert inn i billettluken igjen for så å selges på nytt.
Det førte til litt mer penger i kinokassen, som igjen sponset idrettslaget. Det var da en grei ordning syntes alle. Helt til et styre med litt mer sans for regler fikk snusen i dette og satte ned foten. Helt sikkert greit, men litt mindre penger til SUIL.

 

Større spenning enn på TV
Det var som regel ikke spreke filmene vi fikk servert på den ene tv-kanalen vi hadde. De var gamle og preget av lite action og appell til oss ungdommer.
På kinoen derimot fikk vi se ridende cowboyer med rykende pistoler, nifse karakterer som fikk oss til å ligge våken om nettene og av og til noen løstsittende bh-er som virkelig fikk oss unge gutter til å synke ned i stolene eller rette ryggen for å få bedre sikt.

 

Den uforglemmelige latterkrampen
Et høydepunkt når det gjelder film var da de viste Peter Sellers «Rosa panteren». Vi lo så mye at det ble en uforglemmelig kinostund.
En av publikummerne lo faktisk så mye at han veltet sammen med stolen sin.
Der lå han i latterkramper som ikke ville gi seg. Vi måtte stable han opp i stolen for å få noenlunde fred til å følge videre med i filmens gang.

 

Brannslukking fra krigens dager
En dag spurte Alf Isaksen meg om jeg kunne tenke meg å bli kinomaskinist. «Kinomaskinist jeg?»
Det måtte da være en enkel og grei jobb, så ja, det ville jeg. Det skulle vise seg å bli alt annet enn enkelt.
Min første tur opp i maskinrommet var utrolig spennende. Der stod det to svære grå filmapparater, et spoleapparat, en platespiller, litt verktøy etc. og sist, men ikke minst, et brannslukningsapparat og et brannteppe.
Det spesielle var imidlertid at både slukningsapparatet og brannteppet hadde hakekors på. De var faktisk et etterslep fra krigens dager. Om de virket fikk vi aldri greie på, heldigvis.

 

Kampen mot glødende kullstifter
Filmer skulle vises og det første var å bli lært opp. Det gikk greit. God hjelp fikk vi av både Alf Isaksen og Atle Sommerfeldt.
Atle var den som bestilte filmer. Filmruller kom ferdige til å settes inn i apparatene, rull en i det første og nummer to i det andre.
Vanligvis fikk vi tilsendt en syv-åtte stykker, som da utgjorde hele filmen. Hver gang en rull hadde gått sin tid, satte vi i gang det andre apparatet som viste rull to av filmen.
Deretter satte vi inn slike i tur og orden. I mellomtiden spolte vi tilbake igjen slik at neste kino bare kunne sette rullene rett i apparatene.

Det store problemet var imidlertid at disse maskinene fikk sitt lys fra glødende kullstifter.
To stykker stod mot en annen og brente, kom de for langt i fra sloknet de.
Nå hadde det seg slik at dette skulle gå automatisk, men systemet var slitt og gjorde at ettersom stiftene brant klarte det ikke helt å holde den samme avstanden mellom stiftene.
Vi måtte justere dette manuelt, men noen ganger ble vi for sene til å gjøre det, og da steg det alltid et brøl opp fra salen. Det var lite gøy for maskinisten.

 

Komisk lyd uhell
Det hendte at lyden sviktet også, men da hadde vi fått beskjed om å sette på musikk inntil det var ordnet. Latteren steg godt opp fra salen en gang dette skjedde mens det vistes en heller intim scene.
Musikken som var satt på passet ikke i det hele tatt. Dermed ble en scene for forelskede par til en heller komisk seanse.

 

Kinohuset som ungdomsbase
En storartet bonus for en kinomaskinist var at man fikk egne nøkler til kinoen.
Det gjorde at vi i kameratgjengen kunne bruke huset som en base. Her spilte vi bordtennis, pratet og planla helgene som kom. En herlig tid som forsvant så altfor fort.

 

Torkell Ravndal og assistenten
Torkell Ravndal var selverklært som Norges sterkeste mann. Stor var forventningen da det var tillyst show med ham i selveste Skudenes kino.
Hva ville programmet inneholde? Ble det løfting og bøying av jern og andre ukjente triks? Vi var tidlig ute og sikret oss dermed plass på første rad.
Du verden for en oppvisning. Vi satt bare og måpte av alt den karen fikk til å gjøre der oppe på scenen.

Imidlertid kom det en stor overraskelse som satte oss helt ut. Han hadde med seg en flott kvinnelig assistent (av og til 2)
som hjalp ham med å montere vekter og ellers finne det han trengte.
Midt i forestillingen trengte han en pause.Da ble det satt på musikk samtidig som assistenten begynte på en danseoppvisning.
Du verden, dette hadde vi ikke sett før, og haken datt helt i gulvet og øynene spratt ut da hun med ryggen til plutselig løsnet bh-en sin.
Ville hun snu seg, og ja, det gjorde hun mens dansen fortsatte. Vi sank ned i stolene.

 

Ravndal fortalte at han spiste åtte egg, drakk to liter melk og ellers langet inn både det ene og andre til frokost.
Det førte til at vi møtte mannsterkt opp på Hafnia neste morgen for å se om dette stemte.
Med et stort smil om munnen svelget Ravndal ned alt han hadde sagt og vi var imponerte nok en gang.
Hvor var assistenten? Det ville han ikke si og vinket oss ut, mens han lo med en stemme vi mente var verdig en kjempe.

 

1983: Oppsving i besøket – men de mørke skyene henger over kinodriften

SKUDENESHAVN: Etter syv år med sammenhengende underskudd, kan kinostyret notere seg en solid besøksvekst på 12 prosent i 1983.
Tross den positive utviklingen truer det akkumulerte underskuddet fortsatt med å sette kroken på døren for den lokale kulturinstitusjonen.

Året 1983 ble et vendepunkt for kinoen i Skudenes.
Totalt 6 367 personer så film ved kinoen i fjor, en økning fra 5 649 besøkende i 1982.
Med 95 viste filmer, var gjennomsnittsbesøket per forestilling imponerende 67 personer.
Den store hiten som bidro til å fylle salene, var suksessfilmen «E.T.», som ble årets best besøkte film.
Veksten er særlig sterk blant voksne og ungdom, mens barnebesøket kun har en liten økning.

 

Økonomisk lysning, men dype skyer

Den positive utviklingen har gitt utslag i regnskapene. Driftsunderskuddet ble i 1983 redusert til Kr. 1 772,25, ned fra over 5 000 kroner i 1982.
Til tross for at det nå går bedre, henger det likevel mørke skyer over kinoen. Med syv år på rad med underskudd, har kinoen opparbeidet et samlet underskudd på over 15 000 kroner.

Kinostyret peker på en bevisst satsing som årsaken til de bedre tallene:

1. Bedre filmer.
2. Bedre teknisk utstyr.
3. Økt markedsføring.

Eier krever kommunal overtakelse

Skudenes kino eies og drives i dag av Skudenes Ungdoms- og Idrettslag (SUIL). Nå ønsker idrettslaget å selge.

På årsmøtet i høst vedtok SUIL å ta kontakt med kommunen om en mulig overtakelse av kinoen.
Årsaken er at idrettslaget nylig har fått et nytt garderobe- og klubbhus.
Driften av dette klubbhuset vil påføre laget nye og store utgifter.
For å kunne makte disse kostnadene, ser SUIL seg nødt til å selge kinoen, helst til kommunen.

 

Haugesunds Avis 14 januar 1984:

 

Her er listen over de 10 mest besøkte filmene på Skudenes kino i 1983:

 

E.T.	141 besøkende
Olsen-bandens aller siste kupp	120 besøkende
Het ungdom	113 besøkende
For Tors skyld	110 besøkende
Robin Hood	107 besøkende
Poltergeist	105 besøkende
Smokey & Bandit 2	105 besøkende
Kaktus Jack	104 besøkende
Soga om Olav den Hellige	100 besøkende
Klin Kokos	100 besøkende