Denne teksten er skrevet av en ekstern skribent som har gitt SkudenesNytt tillatelse til bruk.
Teksten tilhører den enkelte skribenten om ikke annet er oppgitt.
Teksten kan ikke kopieres / brukes uten samtykke fra den aktuelle skribent.
Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Lukas 18,13
Vi kjenner historien. Det er ikke vanskelig å få sympati for tolleren som ydmykt sto nederst i templet og bad om Guds nåde.
Vi reagerer negativt på fariseeren som hovmodig stilte seg opp og takket Gud for at han ikke var som andre mennesker.
Her er det ikke vanskelig å ta parti.
Men før vi tar parti og stiller oss opp ved siden av tolleren, kan det være lurt å tenke gjennom hva vi skal si når vi står der.
Å rose tolleren skal vi være forsiktig med. Han hadde sikkert god grunn til å stå der han stod og til å rope til Gud om nåde.
Det er forståelig at han ikke våget å løfte blikket mot himmelen.
Det gav ham sikkert en følelse av at han så Gud i øynene, og det er ikke så enkelt overfor en som man nærmest systematisk har syndet mot.
Det vi i tilfelle kan rose ham for, er hans ydmykhet og vilje til å erkjenne sin situasjon.
Men nå er det neppe det Jesus vil med denne fortellingen.
Han vil vi skal stille oss ved siden av tolleren og si det samme som han.
Tolleren lærer oss at for Guds ansikt har enhver av oss nok med seg selv.
Her er målestokken ikke andres styrke eller svakhet, men Guds fullkomne vilje. Innser vi det, oppleves det meningsløst å sammenligne seg med andre for Guds ansikt.
Dermed er vi rett plassert, nederst i templet, uten noe annet å stole på enn den Guds nåde som tolleren ba om.
Vi vet at hans bønn ble hørt. Derfor ber vi frimodig den samme bønnen: Gud vær meg synder nådig!
Skrevet av Anfin Skaaheim / Jesusnett.com
Lokal annonse :
