Har sjelden følt meg så liten og alene som da jeg stod på Garpeskjærskaien i Haugesund, og så opp mot himmelen .
Den så jeg ikke. For den var dekket av det gigantiske cruiseskipet Costa Diadema som nå forsiktig la til kai.
Ombord var det flere tusen italienere som snart skulle trø landgangen, og se Haugalandet…
Snart ville de finne “min” buss som skulle ta dem til Charming Skudeneshavn.
Jo, mandag kveld ringte min travle svigersønn Jose, og fortalte at de manglet en guide på turen til Skudeneshavn neste dag. Om jeg kunne stille?
Det hadde vært lett å svare nei, for jeg hadde aldri vært guide før. Jeg svarte ja…
Benvenuto – Welcome – Velkommen
Så stod jeg der i Tide buss nr 9 med mikrofon i hånden, og skulle ønske 48 forventningsfulle italienere velkommen…på 3 språk.
Fikk akutt lyst til å dra i snoren og gå av på neste holdeplass, men har man sagt A må man også si Benvenuto. Det gikk greit for jeg hadde jukselapp.
Etter at gjestene var ønsket velkommen på vegne av sjåfør Zuli Hansen, tolken Marco og guiden Atle var vi endelig på veg mot The homeland of the viking kings og charming Skudeneshavn
På veg sørover skrev jeg informasjons-lapper på engelsk til tolken Marco som videreformidlet karmøy historiene videre.
Størst respons fikk jeg da vi kjørte forbi flyplasskrysset og jeg fortalte at Norges første flykaprer var fra Karmøy.
Episoden skjedde tilbake i 1985. Kapreren var bevæpnet med en luftpistol, og hadde “enkle ” krav:
1.Han ville snakke med statsminister Willoch.
2.Han ville ha øl. Masse øl.
Det eneste kravet han fikk innvilget var en plastpose med øl. Den 24 år gamle karmøybuen ble etterhvert både full og trett, og politiet kunne hente han ut av flyet…
Is this the highway?
Om bord på bussen var det mange gråsprengte Geore Clooney kloninger, eller kanskje det var broren ? Og hun på sete 3A lignet veldig på Sophia Loren – kanskje det var datteren? Stemningen var lett og god.
Etter hvert kom det spørsmål frem til meg.
Da vi nærmet oss Sevland var det en som lurte på: – Is this the highway?
Jeg måtte jo svare at yes dette var highwayen over Karmøy.
Tenkte å fortelle historien om hvordan vi i årevis har prøvd å få en ny “highway”.
Droppet det for når vi karmøybuer ikke kan fatte hvorfor det ikke er en ny og bedre highway over Karmøy for lengst, så vil ihvertfall ikke italienerne forstå noen ting…
Welcome to Charming/sjarmerende Skudeneshavn
Etter å ha kjørt highwayen til endes var vi på ferjekaien, der sommerbyen tok imot oss med speilblankt hav og 22 varme grader. Perfekt ramme for neste guide-etappe.
Her var jeg på hjemmebane, og snart stod jeg og fortalte, på rufsete engelsk, om Damå i Parken som het Condordia, og som var en romersk godhets-gudinne.
Vaskehuset var et yndet foto-objekt, og jeg bidro med det lille jeg kunne om huset: – I dette huset vasket de klær for 100 år siden.
Vrimledag?
Da vi nærmet oss verdens minste kafe og museet, gikk det sakte for her vrimlet det…Han Ola fra Sandefjord sang at det gikk på engelsk og norsk,men her var de i mindretall.
Her var det et sydlandsk leven, og det gikk på “tutti og frutti” ,”merci beaucoup”, “schöne Stadt” og “hasta luego” .
Italiensk, fransk, tysk og spansk forbrødring midt i Søragadå på en tirsdags ettermiddag.
Måtte bare gi opp forsøket på å holde min flokk nr 9 samlet.
Nå ville mange til Ørjan og co på museet, mens andre ville inn på verdens minste eller ta en fotorunde i gamlebyen.
” Ta dokke ud ” tenkte jeg, vel vitende om at dette ikke var helt etter regelverket for guider.
– So what do you do here ?
På veg tilbake til den ventende bussen kom “dattera” til Sopha Loren opp på siden av meg og spurte: – What do you do, and how do you live here?
Oy, den hadde jeg ikke jukselapp på… Derfor prøvde jeg etter beste evne å fortelle henne at vår dagsrytme, våre liv og våre drømmer i charming Skudeneshavn stort sett var de samme som hos alle andre i Europa.
Helgardering med andre ord, men hun var fornøyd og fortalte at hun og mannen hadde hatt en flott time i byen.
I bussen ventet sjåfør Zuli tålmodig på at de 48 italienerne skulle komme ombord.
Det ble en rolig tur tilbake til Haugesund, og vi kunne ønske hverandre arrivederci/farvel.
Så da stod jeg der på Garpeskjærskaien igjen.
Nå var jeg verken liten eller alene.
Mitt første guideoppdrag var omsider over.
Om det blir flere? Tja, har man sagt A og B må en vel si Claro.
Lokal annonse :
