Dagmar drømme om å få komme him for godt – ein gong

Dagmar er i bilen. Hun passerer toppen av Karmsund bru, på vei sørover mot dagens destinasjon:Skudeneshavn. Turen tar ca  40 minutter.
Minutter hun bruker til å tenke på utfordringen hun har fått av SkudenesNytt: – Veien videre for Skudeneshavn! Hennes første tanke er:

Kjære Skudeneshavn; forbli som du er! Nå skal jeg “him” og da er det alt dette vante og kjære jeg lengter etter: Søragadå, parken, “trappeveien”, “havn”, kaien, de sentrumsnære strendene, turområdene opp mot Allmannamyr og hele veien opp til Røyningsbu….
Jeg elsker å gå på småturer i alle disse områdene i Skudenes. Og samtlige steder kan du gå i sirkel eller 8 tall osv. Du slipper å gå på turer fram og tilbake her, og du slipper å sette deg i en bil for å komme deg ut. Dette opplever jeg som unikt for Skudenes. Jeg bodde 6 år i Bergen og 11 år på Bømlo, og dette var noe av det jeg savnet mest: De korte rundturene i ulike miljø, som kan varieres i det uendelige.

Alt er så nært og tilgjengelig i Skudeneshavn. Nå har jeg bodd 14 år i Haugesund, men for meg blir det ikke det samme. I Haugesund er jeg et syklende menneske. I Skudenes går eller løper jeg. Det er som om barndommen sitter i kroppen når jeg er “hima”. Jeg kjenner trangen til å løpe ned alle bakker. Men, jeg husker at broren min, Njål sa til meg en gang, i voksen alder:
“Dagmar, du e klar øve at du ser heilt galen ut når du springe ner alle bakkane,og rett ner te Havn?”
Etter det har jeg forsøkt å skjerpe meg. I hvert fall at jeg stopper farten sånn passe, når jeg ankommer “juletreplassen”.

Apropos løping. Ryktet forteller at du løper i Søragadå med alle 5. klassingene på Karmøy.
– Ja, det stemmer. Hvert år spanderer Karmøy kommune en introduksjon av Søragadå og Museet i Mælandsgården på alle elevene i 5. Klasse. De 10 siste årene har jeg fått delta på dette sammen med skuespiller Nina Sele fra Bømlo. Hun spiller førstereisgutten Harald og jeg spiller den, etterhvert gamle, og forsmådde tjenestejenta Dorthea Hillesland – hun som aldri ble gift, men som fortsatt er i en meget aktiv tjeneste hos fru Mæland. Og Dorthea har det travelt. Hun vet at fru Jakobsen har bakstekone den dagen og ønsker å bytte noen bøtter av gode poteter mot ferskt bakverk:
“Potetkager med lokk”.
Det fantastiske er at Leif og Jorunn Marie Jakobsen har stilt sin garasje til disposisjon for meg, i alle disse årene. Garasjen presenterer jeg som “eldhuset” hvor bakstekona og fru Jakobsen har produsert bakverk siden gryningen. Ingen får bli med meg inn i “eldhuset”. Jeg forteller ungene at fru Jakobsen og bakstekona helt sikkert er både slitne og “dravsure” etter alt strevet.
Sannheten er at Jorunn Marie Jakobsen er den blideste dama i Havn og at det er mamma Haldis Lunde i Bram Saling 2, som baker og smører “potetkakene med lokk”. Alle ungene på Karmøy får en smakebit av en veldig unik, lokal, tradisjonsrett. Fortsatt opplever jeg enkelte barn utbryte: “Åh, detta har eg smakt før! Potetkaga med lokk, det får eg av u bestemor.”


Her gir vi leserne oppskriften på denne tradisjonelle retten som er så spesiell for Haugalandet:

Du tar 1 stk potetkake. Smør et lag med godt smør og sukker. Ta 1 stk pannekake i samme størrelse og legg den på toppen av potetkaken og del i to. Eureka: “Potetkaga med lokk”. Dette var den første nye retten Haldis Lunde måtte lære seg da hun flyttet til Skudeneshavn på slutten av 60-tallet. Hun skjønte fort at når det skulle være skikkelig fest på Bedehuset, så var dette en sikker vinner.


Dagmar blir ikke ferdig med sitt årlige oppdrag i Søragadå:

– Da jeg for 10 år siden fikk oppdraget av Karmøy kommune om å presentere Gamle Skudeneshavn for 5. klassingene, tenkte jeg på min egen oppvekst i “Gadå”. I 1979 var det hele åtte barn fra Søragadå som begynte i 1. Klasse, inkludert meg selv.
På 1970-80 tallet var det i tillegg flere barn både over og under mitt klassetrinn, så vi var veldig mange jevnaldrende barn, som bodde i Søragadå på den tiden. Vi ungene kjente hvert et smau, hver bakhage, trapp og snarvei. Vi gikk aldri gjennom gatene og smauene, vi løp. Og samtlige snarveier som vi kjente ble benyttet.
Dette vil jeg at elevene i Karmøy skal få ta del i – hvor mye spennende som finnes bak fasaden.
Så tjenestejenta Dorthea har det fryktelig travelt og løper gjennom trapper og smau som for mange av elevene er helt ukjente. I løpet av alle disse årene har jeg funnet ut at veien til elevenes hjerte er nettopp dette: Løping eller “Springing”. Ungene er utrolig begeistret over den gamle Dorthea som er raskere enn dem på høye hæler. Eller “hel-sko”, som de sier på Vea.

Dorthea på full fart ut fra fru Jakobsen sitt Eldhus


Så hvert år spiller du altså rollen som tjenestejenta Dorthea, men er det ikke du som er Damå i Parken også?

– Jo, “Damå i Parken” er den av rollefigurene som gir meg aller mest. Husk på at jeg er oppvokst i Søragadå. Jeg er så vant til å være kry av gallionsfiguren Damå eller Concordia. Da tenker jeg at dette er noe hun også vet. Så hun er litt “høy på seg selv”. “Damå” kan ikke være redd for å si ting som “Alle elsker meg!”.
Men jeg ble overrasket over hvor mange spennende historier som var knyttet til gallionsfiguren og som jeg ikke visste noe om før jeg ble bedt om å gi liv og innhold til henne. Jeg har bare hatt en iboende stolthet i meg, uten å vite noe mer om “Damå”. All ære til Karmøy kommune som ønsker at så mange som mulig skal få vite noe mer om historiske karakterer som er tilknyttet byen. Hver lørdag i juli måned har jo folk anledning til å følge en karakter i rolle gjennom gamlebyens gater. Og omvisningene er vekselvis på engelsk og norsk. Enda flere må benytte seg av dette tilbudet.

 

Dagmar og “Damå” – tvillinger?

 

Du er opptatt av reisetilbud og cruiseturister?
– Ja, og jeg er veldig positiv til dette. Muligens fordi jeg arbeider på Nordvegen historiesenter på Avaldsnes der mye av den gode omsetningen skyldes de mange busslastene med forhåndsbestilte omvisninger fra cruiseskipene, i tillegg til de mange enkeltbesøkene vi har. Jeg bor som sagt i Haugesund og forstår hvor mye det cruisetrafikken betyr for handelsstanden i sentrum. Enkelte har fortalt meg at de er helt avhengige av cruisegjestene for å overleve. At butikkene har et livsgrunnlag kommer også meg som fastboende til gode. Byen har et stort vareutvalg. Haugesund har selvfølgelig den fordelen at byen er anløpshavnen for skipene. Da er det alltid mange som velger å ikke delta på organiserte turer, men som bare ønsker å rusle rundt og handle i byen.


Charming Skudeneshavn

Skudeneshavn får også mange besøk av cruise besøkende. Der kan tidsskjemaet fort bli stramt, der de besøkende nærmest blir jaget tilbake til bussen etter endt guidet tur. Jeg vet ikke om det allerede er gjort, men Skudeneshavn burde forsøkt å forhandle med skipene og guide operatørene om å organisere turer der det også settes  av tid til å vandre på egen hånd.
Dette tror jeg kunne ha betydd mye for butikkene, galleriene og kafeene i Skudeneshavn.


Men du jobber på Avaldsnes, klarer du samtidig å være en Skudenes-patriot?

– Åh, ja! Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen jeg anbefaler besøkende på Nordvegen til å besøke det vakreste stedet på jord; Skudeneshavn. Gratisbrosjyrene, som utgis av Karmøy kommune, er fine å dele ut og viser byen vår fra sin beste side. Som regel skryter jeg også med: “This is my hometown!”

Historien om den tyske reisejournalisten
For nøyaktig 13 år siden tok det litt av. Jeg jobbet da i en periode for Destinasjon Haugalandet og en dag fikk jeg  beskjed om at de hadde en uventet og noe sær kunde fra Tyskland. Han var reisejournalist og skrev for flere tyske reisemagasiner. Utfordringen var at han ikke ønsket å besøke noe av det vanlige: byen Haugesund, Åkrafjorden, Avaldsnes, Åkrasanden, Skudeneshavn osv. Nei, han, og tenåringssønnen som han turnerte sammen med, ville bare oppleve lyngheiene i området. Mitt oppdrag ble å presentere dem for dette. Men jeg la en plan. Lyngheier; det skulle de få, men de skulle også få oppleve Gamle Skudeneshavn – enten de ville det eller ei! Så jeg la opp ruta der vi kjørte til Sandhåland og tok av inn mot Mjåvatn og parkerte ved demningen. Herfra gikk vi først til Røyningsbu. Deretter fortsatte vi nedover mot Skudeneshavn med havet og horisonten midt i mot -omgitt av lyngheier. Check!
Da vi ankom Skudenes ungdomsskole tok jeg dem med videre ned til Havn, gjennom hele Søragadå, opp gjennom parken, over Havnafjellet og så en pause i bakken i Bram Saling 2. Dobbel-check! Jeg hadde nemlig forklart den tyske journalisten og sønnen at vi måtte gå litt til, siden vi var avhengig av transport tilbake til bilen vår ved demningen. Tiltenkt sjåfør var mamma, Haldis Lunde.
Mamma tok imot oss med kald, hjemmelaget saft og de tyske turistene virket svært så fornøyde der de drakk og beundret utsikten fra stuevinduene. Samtidig kjente jeg på at jeg hadde presset på tyskerne en byvandring de aldri hadde bedt om, så jeg ventet ikke så lenge med å annonsere at nå skulle vi straks returnere. Jeg måtte bare en rask tur på toalettet først….

Innelåst på toalettet
Men da jeg skulle låse meg ut fungerte ikke nøkkelen. Det var bom stopp! Jeg prøvde og prøvde. Mamma Haldis skjønte situasjonen og stilte seg på utsiden av døren. Hun foreslo at jeg ga henne nøkkelen ut gjennom det lille vinduet høyt oppe på veggen, så skulle hun forsøke fra sin side. Hun kavet og balte på. Jeg hvisket at hun måtte være stille så ikke tyskerne fikk nyss i hva som skjedde. “Åh, Dagmar, det nytter ikke. De to har fulgt meg tett helt siden du forsvant! De står her på hver sin side av meg nå!”
Da grep panikken meg. Jeg manet fram gamle kunster fra barndommen hvor jeg ofte klatret inn og ut det lille vinduet (noen år mindre og kilo lettere…). På magisk vis kom jeg meg opp i gluggen. Jeg fikk vridd meg over på magen og skulle akkurat til å slippe meg ned i inngangstrappen. Da kommer mamma farende ut og roper “hjelp! Stopp!” (Hun fryktet nemlig for blomsterkrukkene som sto på rekke og rad i trappetrinnene).


Med rumpa ut av vinduet

Tyskerne forsto både “hjelp” og “stopp” og var utrolig handlekraftige. Akkurat idet jeg skulle fire meg ned langs veggen rykket de fram og omfavnet resolutt hvert sitt lår. Dermed kom jeg meg ikke ned, men hang fastlåst med rumpa ut av vinduet i Bram Saling 2. Det var utrolig pinlig å bli holdt oppe i et slikt grep, av to dedikerte tyskere, der intimitetsgrensa virkelig var brutt. Det opplevdes som om det varte i en evighet! (I hvert fall så lenge at Fru Lunde fikk flyttet på blomsterpottene). Omsider fikk jeg forklart at jeg hadde full kontroll og at de mer enn gjerne kunne slippe meg ned. Jeg tror de to tyske karene fikk et uforglemmelig besøk i Skudeneshavn, men jeg mistenker at det ble av de feile grunnene….


Helt til slutt..

Kan det hende at du engang vender tilbake til ” the green, green grass of home ” i Skudeneshavn?
– Åja, det er jo det som er drømmen. Om en gang å komme “him” for godt!

 

Dorthea med helsko i Mælandsgården

 

Fakta om Dagmar Helen Lunde
Utdannet cand.philol. folklorist/ kulturviter ved Universitetet i Bergen.
Har jobbet i alt 15 år som ferievikar og fast ansatt ved barnehjemmet Solstrand i Kopervik.
Tidligere daglig leder for Bømlo kulturhus i 3 år. Har jobbet for billettsystemet DX som brukes av kulturhus og kinoer over hele landet.
I dag ansatt som guide og formidler på Nordvegen historiesenter på Avaldsnes.
Tar også frilansoppdrag som kulturformidler på Haugalandet.

 

 



Lokal annonse :

Du vil kanskje lese...