Denne teksten er skrevet av en ekstern skribent som har gitt SkudenesNytt tillatelse til bruk.
Teksten tilhører den enkelte skribenten om ikke annet er oppgitt.
Teksten kan ikke kopieres / brukes uten samtykke fra den aktuelle skribent.
Ukens andakt:\
3. søndag i fastetiden – Jeg tror, hjelp meg med min vantro
En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv.
Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.»
Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!»
De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet.
Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. «Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham.
Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» «Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.»
Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!»
Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg.
Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»
Kontrasten er ofte store i evangeliene. I kapittel 9 forteller Markus først om «Forklarelsen på berget», om hvordan tre av disiplene fikk se Jesus i guddommelige herlighet sammen med GT-kjempene Moses og Elia.
Straks Jesus er tilbake, havner han midt i en hissig samtale mellom disiplene og en gruppe skriftlærde.
Midt i flokken stod en mann med en sønn som tydelig lider. Jesus får høre at disiplene har bedt om helbredelse for gutten, men ikke noe har skjedd.
Det kan ha vært en form for epilepsi gutten led av, og det ble forbundet med onde åndskrefter. I møte med Jesus får gutten et nytt anfall.
Faren forteller at sønnen har hatt lidelsen fra han var liten. Men han har ikke gitt opp håpet om at gutten kan få hjelp. «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» bryter han ut, da Jesus utfordrer troen hans.
Folkemengden får være vitne til at Jesu ord var mektigere enn kreftene som slet i gutten. De fikk se og høre Ham som ingen sykdom o åndskrefter kan stå seg mot. Om faren tenkte de kanskje: Han hadde da i alle fall tro nok til at han tok guttungen med til Jesus.
Og det skal vi også tenke: En ekte tro viser i at den kommer til Jesus.
Troen måles ikke i skråsikkerhet, men i at vi går til Ham som har sagt: «Kom til meg, alle dere som strever og har tunge byrder». Kommer vi i tillit til Jesu ord, får vi oppleve at Han ord har makt til å helbrede.
Disiplene undret seg over at deres bønner ikke hadde hjulpet den syke. Jesu svar kan skape undring også hos oss. Har ikke Jesus sagt at vi skal be for syke?
Skulle ikke hans disipler gjøre nettopp det? (jfr Mark 16,17f). Ikke rart vi undrer oss. Og vi aner at helbredelse ikke er noe som skjer automatisk når vi ber. Erfaringene har også lært oss det.
Men det viktigste er: Vi har forstått at troen alltid vender seg til Jesus i sin nød. Noen ganger vil vi se mektige undere. Andre ganger ser vi ingen ting.
Eller rettere sagt: Vi ser en Frelser som viser sin kraft og kjærlighet også når Han bærer oss igjennom sykdommen og motgangen – uten å ta den bort.
«Bønn og faste» sier Jesus til disiplene. De skal lære at i troens rom er det både stille tillit, og bønn og kamp. Og troens vei går både i vakkert sletteland og i tunge motbakker. Noe å tenke over i fastetiden!
Skrevet av Svein Granerud
Lokal annonse :
