Ukens andakt: Fastelavenssøndag

Ukens andakt har temaet “Fastelavenssøndag”.

Joh 12,20-33

Jesus taler om sin død
Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.»
Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.
Jesus svarte: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv. Den som vil tjene meg, må følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal min Far gi ære.
Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen?
Nei, til denne timen skulle jeg komme. Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.»

Mengden som sto omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet.
Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Da sa Jesus: «Denne røsten lød ikke for min skyld, men for deres. Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg.»
Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle lide.

Denne innholdsrike teksten har flere viktige aspekter.
Misjon, etterfølgelse, hvorfor kom egentlig Jesus?, herliggjørelse, universell dom og seier. Alt dette er i fokus, for vi er på vei mot Golgata.

At grekerne vil se Jesus utløser denne talen/proklamasjonen av Jesus.
Det minner han på det største oppdraget, hvetekornet skal legges i jorden og bli til liv for mange.
Ja, vi trenger profeten og læreren Jesus, vi trenger helbrederen, vi trenger han som bringer Guds rike nær, vi trenger forbildet, men uten han som gav sitt liv, så hadde alt vært forgjeves.

 

Det er til denne timen han egentlig er kommet.
Når dommen felles over denne mørkets verden, så felles dommen over han. Lammet som bar verdens synd. Vi aner kanskje hvorfor hans sjel er fylt av angst.

Men typisk for Johannes, han ser det hele i et forklaret lys: Her viser både Sønnen og Faderen sin herlighet. Her herliggjør de hverandre.
Jesus er på vei mot opphøyelsen. Her tas oppgjøret med verdens syn og urett, av den ubestikkelige og hellige Gud.
Her brenner kjærlighetens ild for de fortapte. I all evighet skal lovsangen lyde for Lammet som ble slaktet, og for Han som ofret sin sønn.

Det er han som er løftet opp, på korset, som kan dra alle til seg.
Evangeliet om Jesus og hans rike skal forkynnes for alle folkeslag. Hvetekornets død fører til liv.

Men dimensjonene er enda større. Dette forklares også andre steder i NT.
Denne verdens fyrste, denne verdens gud, anklageren kastes ut. Ut fra den himmelske rettssal.
Anklagebrevet, der også mine synder sto oppskrevet, og det trengtes ingen overdrivelser, det er tatt fra ham. Det er naglet til korset, og alt og alle er regnet med.
Ikke det at denne verdens fyrste var hovedproblemet, men anklageren hadde på en måte Guds Lov på sin side. Der var den uløselige knuten.
Men nå er det over, synden er sonet og betalt. Ja virkelig, til denne timen skulle han komme. Vår frihetstime.

Skal vi få del i hvetekornets dyrekjøpte liv, må også vi gå inn under hvetekornets lov. Vi må også dø, vår synd og vantro må utleveres til hans lys og kors.
Det heter å vende om. Men nettopp det skal også bli oss til liv, til frihet. Frihet til å følge Ham. Begynne på det nye livet, et liv som kan bli til liv og glede for mange.
Jesus er på vei til verden. Lenge før noen kirker eller generalforsamlinger har bestemt noen nye misjonsfelter eller land, lenge før har Jesus vær der. Vi må følge ham.
Der Han er må også Hans tjenere være. Vi kan også få snu på dette, vi skal få være der hvor Jesus er, nå! Ikke bare en gang der framme, men i dag.
I dag vil Jesus være sammen med deg, nærere enn vi aner. Alle dager.