Denne teksten er skrevet av en ekstern skribent som har gitt SkudenesNytt tillatelse til bruk.
Teksten tilhører den enkelte skribenten om ikke annet er oppgitt.
Teksten kan ikke kopieres / brukes uten samtykke fra den aktuelle skribent.
“Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg sa: «Jeg! Send meg!»”
Jesaja 6,8
Hva kreves for å være et vitne for Gud og gå med budskapet fra ham?
Vi tenker lett i retning av talegaver og personlig mot.
Slik sett skal det noe til å si som Jesaja da han fikk kallet til å være sendebud: “Se her er jeg. Send meg!”
Med tanke på vår egen tjeneste er det grunn til å spørre hva som ga Jesaja denne frimodigheten.
Ser vi etter sammenhengen, er det ikke hans evner og mot som gjorde han frimodig.
Tvert imot ble han helt ute av seg da Guds herlighet ble åpenbart for ham i tempelet, fordi han hadde urene lepper.
Han var overbevist om at han ikke kunne være i Guds nærhet og trodde han var ferdig, fordi han hadde sett Herren.
Hva gav ham frimodigheten? Ikke en beskrivelse av hans evner og muligheter til å tjene Gud. Heller ikke en forsikring om at det ikke stod så ille til med ham som han trodde.
Nei, det var Guds nåde og tilgivelse.
En engel fløy bort til ham og berørte hans lepper med en glo fra brennofferalteret og uttalte at hans skyld var tatt bort og at hans synd var sonet. Da var han rede til å møte utfordringen til tjeneste.
Det er Guds nåde og tilgivelse som gjør oss kvalifisert til å tjene ham.
Der finner vi frimodigheten til å være hans vitner. Skal vi forkynne Guds nåde til andre må vi selv ha tatt imot den.
Skal vi forkynne tilgivelse for synder må vi selv ha fått del i den.
Dersom vi slik har mottatt Guds gave, kan vi frimodig vende oss til Gud og si: “Send meg.”
Lokal annonse :
