Denne teksten er skrevet av en ekstern skribent som har gitt SkudenesNytt tillatelse til bruk.
Teksten tilhører den enkelte skribenten om ikke annet er oppgitt.
Teksten kan ikke kopieres / brukes uten samtykke fra den aktuelle skribent.
Det er godt å vite at jobben min også er gitt meg av Gud. Det har alltid vært litt vanskelig for meg når det snakkes om menighetsarbeid og hva man kan bidra med i den sammenhengen.
Selv tenker jeg at «vanlige jobber» er et menighets forlengende arbeid, og der kan vi være vitner — både i det praktiske og med ord, når det faller naturlig.
Gjennom jobben min opplever jeg ofte at Gud vil fortelle meg noe gjennom opplevelser jeg har der.
Som i denne lille, men store opplevelsen.
Bønn for hver arbeidsdag, for de enkelte barna og familiene deres, er naturlig for meg.
Tankene går ofte framover og jeg funderer på hva de enkelte barna vil møte i livene sine.
Nå i mai ble dette ekstra sterkt, da jeg tenkte på et lite ukrainsk barn vi har på avdelingen.
Hvordan blir hennes framtid? Hvor blir hennes land? Hva skjer med hennes far? Hva gjør krigen med henne? Hva gjør krigen med hennes familie?
Barn i krigsområder, men alle barn, trenger vår forbønn.
Vi må også be for foreldrene som skal oppdra barna og ungdommene våre.
Det krever mye visdom, klokskap og omsorg å oppdra på best mulig måte.
Frykten for egen og andres fremtid kan til tider bli vel stor og bekymringsfull, men med tro og håp i hjertet, kan vi legge dette i Guds kjærlige hender.
Johannes 14,27: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet»
Monica Breivoll
Lokal annonse :
